Engel på fire bein. Eller skal jeg si tre? Du ble jo lam i venstre baklabb.. Du strevne med å gå, en livsgnisten strålte likevel ut av øynene dine.
Du hadde din egen morsomme måte å gå på. Kravlet deg fremover, tok noen gledeshopp og spurtet videre, med et bein litt utenfor. Først var det bare et lite brudd, som dyrlegen sa, som ville leges. Men ble det leget? Nei.. Det ble verre, og endte i at livsgnisten din forsvant, og du stravde deg gjennom hver dag. La stille i armene mine hver dag. Jeg, mamma og Guro (stesøs) støttet deg. Vi gråt for deg, og alt..
Så måtte avgjørelsen tas, og du ble avlivet.. Jeg husker jeg holdt rundt mamma. Gråt sammen med henne. Flere timer, dager, uker, månder.. Tårene stoppet aldri. Du betydde så mye for oss alle.. Jeg husker på hoppetreningen onsdagen etter du ble avlivet(en søndag). Guro kom. Men hun fant deg aldri i det tomme buret ditt. Og jeg fulgte henne til din grav. Som var pyntet med blomster, kors og hvite steiner. Vår alles, elskede Theodor var borte, for alltid.. Jeg savner deg, vennen. Du vil alltid bli elsket..
