Den verste dagen på lenge, da jeg fant deg i buret ditt. Maten var ikke rørt, ikke vannet ditt heller. Du var ikke der, du stod ikke lengre på plassen din og tittet ut, og ikke noe kaninhode stakk opp og hang på burdøra da jeg kom.. Noe var galt..
Du var den gamleste av alle med dine nesten 7 år. Herlig som ingen andre, snill og god. Alltid i hjertet mitt..
Gråten kom allerede før jeg visste det. Redselen over at du ikke lenge var der.. Skuffelsen over at du forlot meg så alt for raskt.. Dette var slettes ikke planen.. Du var ment til å leve i mange flere år her på Haugtun, sammen med oss. Men det skjedde ikke..
Da jeg så baklabbene dine stakk ut fra sovekassen din, skjønte jeg ingenting.. Hvorfor lå du langflat inne i sovekassa di, når solen skinte ute, og været var varmt..? Jeg snakket med deg, enda med gråten i halsen.. Jeg skjønte at noe var galt. Da jeg rørte ved deg, var du kald.. Hele jeg frøs til is, og gråten brøt ut. Helt ukontrollert.. Jeg tok deg ut, holdt deg inntil meg, men fikk ingen respons, for du fantes ikke lengre. Bare den kalde kroppen din, og det stoppede hjertet ditt..
Du lever videre i hjertet mitt, verdens beste. Du var noe for deg selv, og sorgen for deg kan ikke beskrives.. Det er ikke til å tro at du er borte nå..
